Patrick J. Coppock
Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet
Det historisk-filosofiske fakultetet
Institutt for anvendt språkvitenskap
patcop@alfa.avh.unit.no
Vitenskapelig skriving er som alle andre former for skriving en form for
praksis, men hva slags praksis er den egentlig, og hvorfor skriver man
vitenskapelige tekster på måten man gjør? Hva er det som karakteriserer en
kvalitetsmessig god vitenskapelig tekst? Hvordan evalueres vitenskapelige
tekster? Hvordan tilegner fortattere seg kunnskaper om den vitenskapelige
skrive- og publikasjonsprosessen og normene som gjelder for slik forfatterskap?
Finnes det egne sjangrer og tekstnormer for vitenskapelig skriving? Hvordan
utvikles normsystemene som gjelder for ulike typer vitenskapelig skriving? Hva
er forholdet mellom vitenskapelig skriving og andre typer skriving?
Disse, og mange andre spørsmål
settes stadig oftere på dagsordenen i disse dager, særlig i det
vitenskapssosiologiske miljøet. Det skrives og snakkes mye om den sosiale
konstruksjonen av vitenskapelig kunnskap, og enkelte, kanskje mest i de
"harde", empiriske vitenskapene - teknologi- og naturvitenskapene -
lar seg provosere av måten denne debatten føres på.
For en stund siden sendte en
velrenommert amerikansk fysikkprofessor ved New York Universitet, Alan Sokal,
en artikkel til det vitenskapssosiologiske tidsskriftet "Social Tekst[1]", hvor han brukte en rekke begreper og ideer
fra den moderne atomfysikken for å underbygge en komplekse filosofisk
argumentasjon om den postmodernistiske tenkningens fortreffelighet og legitimitet.
Redaktørene av Social Tekst vurderte artikkelen i utgangspunktet som
interessant, om men en smule eiendommelig. Men i følge Andrew Ross, en av
redaktørene, ble artikkelen vurdert som "...et ærlig forsøk fra en
profesjonell vitenskapsmann på å søke en slags affirmasjon fra postmodern
filosofi for utviklingene innenfor sitt eget vitenskapsfelt."
Redaksjonskomiteen avgjorde, etter en del betenkningstid med e-post
utvekslinger og telefonsamtaler med forfatteren, at Sokals artikkel skulle inngå
i et kommende nummer av tidsskriftet som omhandlet temaet
"vitenskapskrigene". Artikkelen ble trykt, sammen med en rekke andre
artikler som omhandlet samme tema - av blant annet kjente navn som Sandra
Harding, George Levine, Langdon Winner, Ruth Hubbard, Stanley Aronowitz og Les
Levidow - i vår/ sommer 1996 nummeret av Social Text.
Samme dag som artikkelen, som
hadde tittelen "Transgressing
the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity[2]," dukket opp i Social Text, ble det
offentliggjort en annen artikkel av samme Sokal i tidsskriftet "Lingua
Franca", hvor han ropet at Social Tekst artikkelen var fullstendig
oppspinn, og hvor han hevdet at hans motivasjon for å utføre denne handlingen
var den "tilsynelatende nedgang i kvalitetsstandarder i visse områder av
de akademiske humanistiske displinene"[3] han mente
å spore. Hans beskjeden (Sokals egen betegnelse) prosjekt var altså å teste om
"et ledende amerikansk tidskrift i kulturelle studier - hvis redaksjonell
komité inkluderer slike lysende stjerner som Frederic Jameson og Andrew Ross -
ville publisere en artikkel fritt krydret med nonsens hvis (a) det virket
rimelig bra og (b) den smigret redaktørenes ideologiske fordommer"[4].
I artikkelen hevdet Sokal blant
annet slike eiendommelige påstander som at vår "fysisk `virkelighet' er i
bunn og grunn en social og lingvistisk konstruksjon"[5],
at "den morfogenetisk felt bisarr New Age idéen fremmet av Richard
Sheldrake utgjør en framstående teori av kvantumgravitasjon"[6], samt at "Lacans psykoanalytiske
spekulasjoner er blitt bekreftet av nyere arbeider innenfor kvantum
feltteori"[7]. Vider, at "likhetsaksiomet
i matematisk mengdeteori er på en eller annen måte analogt med det homonyme
begrepet i feminist politikk."[8]
I sitt avsløring/ forsvar[9] i mai nummeret av Lingua Franca som fulgte
publikasjonen i Social Tekst hevdet Sokal at han med viten og vilje skrev
artikkelen slik at en hvilken som helst kompetent fysiker eller matematiker
(eller for den del hovedfagsstudent i fysikk eller matematikk) ville skjønne at
den var juks. En av hovedkritikkene hans var at Social Tekst redaktørene hadde
viste en høy grad av enten uvitenhet eller arroganse ved å mene seg berettiget
i å publisere en artikkel om kvantumfysikk uten å rådføre seg med en som kjente
til fagfeltet. Sokals etter eget sigende åpenbart parodisk konklusjon i
artikkelen at "den postmoderne vitenskapen har avskaffet begrepet objektiv
virkelighet"[10] bygget ifølge ham selv på
fullstendig manglende logisk argumentasjon, sitater fra autoriteter, ordspill,
overspente analogier og fattige påstander med mere. Allikevel var den mer eller
mindre ukritisk kommet til å bli trykket i et tilsynelatende seriøst
vitenskapssosiologisk tidsskriftet. Dette ble etter Sokals mening en mer eller
mindre overbevisende demonstrasjon av at det postmodernist orienterte vitenskapssosiologiske
miljøet er etter hvert blitt "en selvforevigende akademisk subkultur som
typisk ignorerer (eller forakter) fornuftspreget argumentasjon utenfra"[11]. Problemet slik han formulerer det, er at
"dersom alt er bare diskurs og "tekst", blir kunnskap om den
virkelige verden overflødig; til og med fysikk blir bare en annen gren av
kulturelle studier. Dessuten, dersom alt er bare retorikk og språkspill, blir
indre logisk konsistens også overflødig: et tynnt skinn av teoretisk
sofistikasjon tjener like godt."[12].
Publikasjonen og avsløringen av
Sokals jukseartikkel vekte ikke uventet en storm av debatt i
vitenskapssosiologiske og -filosofiske kretser, og debatten spredte seg raskt
til enkelte naturvitenskapelige miljøer og til den populære dag- og ukepressen,
samt til mange ulike faglige diskusjons- og debattfora på Internet. I dag,
knappe 6 måneder etterpå kan man på World Wide Web finne dokumentert rundt 40
ulike debattartikler som alle har sitt utspring i Sokals artikkel[13], samt henvisninger til en rekke diskusjonstråder
på ulike faglige nyhets- og diskusjonsgrupper om det samme. En del av debatten
foregikk i New York Times, og både Newsweek og Times Higher Education
Supplement har hatt en rekke innlegg om saken. Alan Sokal har dessuten
opprettet en egen World Wide Web-side[14] som
omhandler saken, og hvor man kan finne lenker til andre sider som omhandler den.
Andre effekter i den virkelige verden utenfor presseverden og Internett har
heller ikke uteblitt: den 30. oktober ble det avholdt et offentlig debattforum
ved New York Universitet, med tema: "Etter mediehendelsen: politikk,
kultur og Social Tekst affæren[15]", og ved
Syracuse Universitet den 8 november ble det avholdt en lignende debatt, med
tema: "Humaniora, naturvitenskap, samfunnsvitenskap: en interdisiplinær
diskusjon, med gjest Alan Sokal[16]".
Hva for noen konklusjoner, tanker
og innsikter kan så trekkes ut av denne saken og måten den senere utviklet seg
på?
Et av argumentene til professor
Stanley Fish - administrerende direktør i Duke University Press (utgiverne av
SocialText) - er at Sokal begikk et alvorlig etisk feilgrep og tillittsbrudd,
ved å bruke sitt gode rykte som respektert vitenskapsmann til å bane seg adgang
og markedsføre sine personlige synspunkter på vitenskapssosiologien på denne
måten i et seriøst vitenskapelig tidsskrift. Han har bidratt gjennom sitt
bedrageri til en offentlig undergraving av noen av de mest sentrale idealene i
det internasjonale vitenskapelige felleskapet, er Fish sin dom[17].
Andrew Ross, medlem av redaksjonsfelleskapet
som avgjorde at artikkelen skulle trykkes i Social Tekst valgte til å begynne
med å problematisere vitenskapens rolle i samfunnet, og hvorvidt ikke-eksperter
(f.eks "legpersoner" i forvaltning, næringsliv og industri og andre samfunnssfærer)
skal ha noe å si i faglige debatter om vitenskapelig metodologi og
epistemologi. I et innlegg sendt til Derrida diskusjonslisten som senere ble
trykt i omarbeidet form i Lingua Franca skriver Ross: "Vår viktigste
bekymring er at de av våre lesere som kan være ukjent med debattene innenfor
vitenskapsstudier ikke skal bli overbevist av Sokals kunsstykke at dette er
bare en akademisk feltkrig mellom naturvitere og humanister/ samfunnsvitere,
med den ene siden som førsøker å lure den andre. Mer viktig for oss er
maktkløften mellom eksperter og legstemmer, og det stadig skiftende forholdet
mellom vitenskapen og bedriftsstaten. Heller ikke er disse bekymringene
utvendige i forhold til vitenskapspraksis. Før vi kan avgjøre om vitenskapen i
utgangspunktet forteller noe om sannheten, må vi spørre igjen og igjen om det
er mulig, eller fornuftig, å isolere fakta fra verdier.[18]"
Han fortsetter: "Hvorfor er vitenskap så viktig? Fordi dens kraft, som en
sivil religion, som en sosial og politisk autoritet, påvirker vår daglige liv
og den naturlige verdens prekære tilstand mer enn noen som helst annet
kunnskapsdomene. Følger det derav at ikke-vitenskapsmenn burde ha mer å si i de
avgjørelsesprosessene som definerer og former arbeit til det profesjonelle
vitenskapsfelleskapet? Noen vitenskapsmenn (Sokal inkludert, formodentlig)
ville si ja, og i noen land deltar faktisk samfunnsmedlemmer som ikke er
eksperter i slike prosesser. All helvete braker løs, imidlertid, når følgende
spørsmål stilles: burde ikke-eksperter ha noe å si om vitenskapelig metodologi
og epistemologi? Etter århundrer med vitenskapelig rasisme, vitenskapelig
seksisme og vitenskapelig dominasjon av naturen burde det kunne tenkes at dette
kan være en relevant spørsmål å stille.[19]"
Konklusjonene Ross trekker her er
relevante, selv om de eventuelle videre konsekvensene av dem kan synes
vanskelige å gjennomskue. En grunn til at det kan være viktig å disukutere om
andre enn vitenskapelige eksperter skal ha et ord med i laget når det gjelder
vitenskapelig praksis generelt sett, og mer spesifikt, vitenskapelig metodologi
og epistemologi, er for det første at dette allerede skjer i en viss grad, samt
at den teknologiske utviklingen er i ferd med å endre mange av grunnpremissene
for de mer tradisjonelle skrive- og publikasjonsprosessene, både i vitenskapen
og ellers i samfunnet. I dag kan langt flere, mindre homogene grupper av lesere
og debattanter forholde seg aktivt til slike debatter enn tidligere, uansett
deres faglige bakgrunn, om de skulle ønske å gjøre det. Den nye teknologien
både skaper nye kommunikasjons- og debattmuligheter, og bidrar samtidig til å
forme måten disse debatten foregår på.
I sin essay "Farewell to the
Information Age"[20], hevder Geoffrey Nunberg
at debattformen på faglig orienterte diskusjonslister på Internet er i ferd med
å utvikle seg annerledes enn i de tradisjonelle vitenskapelige
tidskriftdebatter. Noen gamle barrierer brytes ned, mens andre typer
utfordringer oppstår i kjølvannet av dette. Nunberg skriver: "...det
første er gjeninnføringen av retten til å si noe. Listene snur opp-ned på
virkningene på nittenhundretallets innestengning og profesjonalisering av
disiplinene beskrevet av Raymond Williams som en overgang fra brevets republikk
til brevets byråkrati, hvor en forfatter ikke lenger kan tale som seg selv, men
"må kontinuerlig kunngjøre sin egen stil og sitt fagmiljø, og underkaste
seg en investigasjon av hans hensikter og kvalifikasjoner ved grensen til
ethvert nytt fagfelt" (Williams 1983: 121[21]).
Det er ikke bare det at listene tillater interesserte amatører
("virtuosi" fra Pepyes og Wrens tid) å delta. De opphever også
profesjonalitetsbyrden som ble påtvunget på nittenhundretallet for å begrense
den trykte vitenskapsdiskursen til beskrivelser av dens egen
"saksinnhold" og for å rense den fra kritisk selvoverveielse. Den
amatørmessige epistemologisering og sosiologisering, den pedagogiske og
tekniske lærdommen, sladderet og den faglige politikken, de anekdotiske
observasjonene om kuriositeter som ligger utenfor sfæren av de gjeldende
teoriene - alle disse bobler tilbake til den offentlige arenaen fra den orale
hvor de har ligget undertrykt i de siste to århundrene."[22] Et annet sted skriver Nunberg: "Utfører du
et søk på Web på ordene "Alfred Hitchcock," f.eks, kommer du opp med
tyve eller tredve treff, de fleste "profesjonelt-utseende" sider.
Noen annonserer tydelig sine opphav - det er en essay av en eller annen ved
engelsk institutt ved universitetet i Maryland, og en hovedfagsstudents
avhandling (ved en ikke-navngitt universitet) om Rear Window. Men det er ingen materialle eller
utvendige spor som lar deg evaluere de tre filmbibliografiene, en
tilsynelatende skapt en en filmentusiast i Poitiers, av en annen i Cardiff og
en tredje, som på basis av de indre bevisene ser mest autoritativt ut, kommer
fra en eller annens hjemmeside i Mexico."[23]
Dersom alle kan mene noe om alt,
og de kan dessuten formidle disse meningene mer eller mindre kunstferdige via
Internet for alle andre potensielle lesere og skribenter, hvor da blir det av
den vitenskapelig legitimerte kvaliteten og sannheten? Vil den opphøre å eksistere?
Nå, det er klart at de aller mest
apokalyptiske spådommene fra enkelte forfattere om at den teknologiske
utviklingen er kommet så langt at informasjonen endelig er sluppet fri, tegnet
revet løs fra referenten og lignende er nettopp det - altså apokalyptiske, til
dels dystopiske og stort sett spekulative, spådommer, og de fleste beskrivelser
av nye former for framtidsvirkelighet av denne typen bunner slettes ikke i en
empirisk dokumentert dypforståelse av hvordan mening skapes gjennom samhandling
i sosiokulturelle sammenhenger, og mer spesifikt, hvordan det vitenskapelige
arbeidet, særlig i de naturvitenskapelige og teknologiske disiplinene, faktisk
utføres i hverdagen. Slike spådommer bygger ofte på en manglende forståelse av
hvilken rolle vitenskapelig skriving - og ikke minst de mange forskjellige
relasjoner mellom mennesker, samhandlingsformer og samtaler som utvikler seg i
forkant av, rundt omkring, og i kjølvannet av, denne skrivingen - spiller for
vitenskapen som sosiokulturelt felt og mer allment sett, for
kunnskapsutviklingen.
Det som er mest interessant med
de ulike tverrfaglige, og dermed grenseoverskridende, diskusjons- og
debattforaene og kulturene som er i ferd med å vokse fram ved hjelp av
Internet, er selve dokumentasjonsaspektet. vis-a-vis de mellommenneskelige, samhandlings-,
skrive- og kunnskapsutviklingsaspektene av slike sosiokulturelle felt. Aldri
før i verdenshistorien har så mange forskjellige sider ved den vitenskapelige
skriveprosessen og den allmenne kunnskapsutviklingen blitt dokumentert på så
mange områder, og i så mye detalj. Samtidig er det fremdeles langt fra tydelig
hva slags innsikter og kunnskaper det er mulig å trekke ut av denne enorme, og
voksende dokumentasjonsmassen - og særlig når det gjelder hvordan vitenskapelige
kunnskaper faktisk utvikles og legitimeres på den måten de gjør, og hvordan
disse kunnskapene kommer til å skape ringvirkninger langt utenfor sine
opprinnelsesmiljøer - jfr. Ross sine kommentarer om vitenskapens rolle i
samfunnet tidligere.
I min egen forskning arbeider jeg
blant annet med å kartlegge og beskrive selve dynamikken i denne prosessen. Det
som kanskje best kjennetegner kvalitativt "god" vitenskapelig
skriving er dens endringspotensiale. Når empiriske observasjoner og de faglige
refleksjonene gjort på basis av disse observasjonene skrives ned og spres,
materialiseres kunnskapen på en måte som gjør at den er mulig å kommunisere for
andre, og gjøres til gjenstand for videre etterprøving og drøfting eller
debatt. Skrivingen skaper mulighetene for en videre handling - den
materialiserer et endringspotensiale. I de empiriske (natur- og teknologi-)
vitenskapene er det særlig etterprøvbarheten (og påliteligheten) som er det
viktigste kriteriet for en allmenn akseptering og legitimisering av forskningsresultater
i det vitenskapelige felleskapet. Dersom observasjoner og resultater ikke kan
replikeres og testes på nytt av andre i ettertiden, tillegges forskningen liten
verdi. I de humanistiske vitenskapene er denne problematikken som oftest
annerledes. Etterprøvbarhetsidealet i den humanistiske (filologiske)
forskningstradisjonen er blant annet knyttet til kildeangivelsenes nøyaktighet
- og til (re)presentasjonen eller tolkningen av andre forskeres tekstprodukter
og idéer. For mange humanister er ideer den formen for empirien man arbeider
mest med. Samfunnsvitenskapene har atter andre etterprøvbarhetsidealer, knyttet
kanskje mest til "effekter" - til teorienes og ideenes
prediksjonsevnen eller beskrivelsesadekvatheten - i tilknytning til en framtidig
utvikling og endring av visse samfunnsmessige og kulturelle egenskaper.
Når dette er sagt, er dette
skillet mellom naturvitenskapen, humaniora og samfunnsvitenskapene et kunstig
sådant, siden alle tre typer etterprøvbarhetsidealer er selvfølgelig fungerende
på ulike måter og i ulike grader i alle tre, men som en illustrasjon av hvorfor
forskjellige hverdagspraksiser og tenkemåter kan ha utviklet seg innenfor de
ulike vitenskapsfelleskap nevnt ovenfor kan en slik kategorisering allikevel
være nyttig. Det viktigste fellesnevneren for disse felleskapene - og dermed
for det vitenskapelige felleskapet i sin helhet - er imidlertid
representasjonenes egnethet og pålitelighet, siden dette virker inn på den
videre funksjonaliteten av alt som eventuelt "sies" eller
"skrives" i den offentlige sfæren.
Representasjonsproblemet øker i
omfang når vitenskapelige fortattere kan velge mellom flere former for
representasjon enn skriftspråket. Den øker også når den potensielle leser-,
vurderer- og responsgruppen for slike tekster blir langt større enn de som
tilhører fagfeltet eller disiplinen som en forfatter tar sikte på å skrive for.
Nettverksbaserte hyper- og multimedieteknologier tilbyr en rekke forskjellige
semiotiske representasjonssystemer for blivende forfattere, og valg av et
semiotisk system overfor en annen, eller ulike kombinasjoner av forskjellige
systemer virker inn på hele representasjons-, respons- og vurderingsprosessen.
Forfattervalgene kan komme til å stå mellom tekst, grafikk, fotografier, video,
lyd, animasjon og til og med de navigérbare tredimensjonelle
representasjonssystemene som ofte benevnes som "virtuell
virkelighet", som representasjonsform.
Enkelte forskere mener at den
framtidige kampen for forfatternes og lesernes dataskjermener vil komme til å
stå mellom den trykte eller skrevne teksten og disse andre
representasjonssystemer. Jay David Bolter hevder for eksempel at
"Visualiseringens gjennombrudd har større omfang i datastyrte multimedier
enn i de trykte mediene, fordi dataprogrammer lider ikke under påtrykket av de
trykte medienes tradisjoner [...] I typiske eksempler av multimedietekster
dominerer grafikken vis-a-vis den verbale teksten. Ord brukes enten for titler
eller for å identifisere knapper. Multimedienes rom favner både video og lyd,
som begge er særlig effektive som erstattere av teksten. [...] Selv om audio og
video har den tilsynelatende rollen ved å forklare teksten, viser det seg at
disse mediene temmelig raskt omstøter dette forholdet."[24]. Bolter skriver videre: "Det er uklart hva
som nå teller som informasjon. Dersom grafikk og video er like informative
(eller til og med mer informative enn) den verbale teksten, er det virkelig
blitt slik at vi i dag konfronteres med enormt mye mer informasjon enn tidligere
generasjoner. Samtidig glir den alfabetiske teksten bit for bit fra hverandre,
selv om den ikke akkurat eksploderer. Når vi opplever at grafikk og animasjoner
glir utenfor den semantiske rekkevidden av teksten, vet vi ikke lenger hvilke
koder vi skal anvende, eller i hvilken grad selve kodifiseringsbegrepet er
gyldig lenger."[25]
Sokal-saken diskutert ovenfor,
viser at kodeforvirringen ikke er noe som utelukkende har med hvorvidt grafikk
og video brukes som erstatninger for teksten å gjøre. Det viser like mye et det
i dag finnes et generelt representasjonsproblem knyttet til hvilke tekstuelle
normsystmer det er som skal, eller kan, være gyldige for representasjon av
vitenskapelige beskrivelser av, eller teorier om, den materielle, sosiale og
kulturelle virkeligheten og for de kunnskapene som utvikles om virkelighetens
egenskaper og eventuelle lovmessigheter. Sokal var tydeligvis i stand å
simulere den postmoderne tekstsjangeren på en såpass overbevisende måte at teksten
ikke var identifiserbar som en parodisering av sjangeren av selv de som
arbeider mest med denne sjangeren. Han attribuerer dette i stor grad til en
type kompetanseproblem - hvem er det som nå kan, eller bør, være en kompetent
leser og vurderer av sannhetsgestaltet i (les: "etterprøvbarheten"
av) en tekst av denne sjangeren? Det samme problemet vil sikkert nok gjelder
for andre typer tekster, hvor andre semiotiske systemer enne skriftspråket tas
i bruk mer og mer for å (re)presentere resultatene av empiriske forsøk og for å
utvikle og presentere nye vitenskapelige kunnskaper og teorier. Hvem er det som
kan, eller bør, være kompetante lesere og vurderere av sannhetsgestaltet eller
etterprøvbarheten av forskningsresultater og avhandlinger som presenteres som hypermedietekster,
eller for den del som virtuell virkelighetssystemer?
Jay David Bolter stiller seg
pessimistisk til den skrevne tekstens legitimitet og kulturelt priviligert
stilling i framtiden. Han skriver: "Selv om det er mulig å skape rene
verbale dokumenter på Web, er det ingen som gjør dette. Grafikk og video
inkluderes stadig vekk sammen med ordene. Web dokumenter av denne typen er
eksperimenter med en integrering av visuell og verbal kommunikasjon. Disse
dokumentenes hypertekstuell karakter - det at tekst, grafikk og video kan
lenkes sammen elektronisk - definerer er rom hvor arbitrære tegn kan eksistere
sammen med perseptuelle presentasjoner. Men dette er ikke en fredelig
sameksistens. Den verbale teksten må nå kjempe for å gjenopprette sin legitimtet
i et rom som i økende grad domineres av visuelle
representasjonsmodaliteter."[26]
Men Bolter utelukker i sin
diagnose kanskje det mest viktige trekket med utviklingen av Internettet og
World Wide Web, nemlig bruken av nettverksbaserte hypermedier for å skape nye
former for "virtuelle" møte- og debattsteder. Omfanget av debatten
rundt Alan Sokals parodisk tekst illustrerer godt hvordan Internettet kan
fungere ikke bare som et sted der tekster av ulike typer kan distribueres for
andre å lese dem, men også som et tekstuelt debattrom, og at det som skjer i
dette "virtuelle" debattrommet samspiller med det som skjer i
lignende tekstuelle debattrom skapt av de mer tradisjonelle mediene. Saken
viser også at de "virtuelle" debattene som føres i disse ulike
tekstuelle rom kan bidra til å føre mennesker sammen i den virkelige verdens
debattrom også.
Jeg tror ikke det er den nært
forestående dominasjonen av den visuelle representasjonsmodaliteten som er
problemet, men heller våre foreløpige manglende forutsetninger for å forholde
oss på en konstruktiv og produktiv måte til den visuelle modaliteten som
ytterligere et "skriftlig" medium hvor vitenskapelig, og andre former
for samfunnsdebatt kan føres. Hvis vi trekker oss enda et skritt tilbake fra
dataskjermen, kans vi kanskje være enig med Umberto Eco når han skriver:
"når en integrert multimedie hendelsessekvens lykkes i å bringe mennesker
tilbake til en ikke-virtuell virkelighet, da kan noe nytt skje."[27]?